Det er frustrerende når man savner vennene sine, men så blir det desto bedre når vi først er samlet.
Vel, jeg må også skryte litt av meg selv. Siden sist har jeg faktisk klart dykkerlappen!!:D
Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke trodde jeg skulle greie det.
Jeg er glad jeg tok resten av kurset her i Norge fordi de er strengere her, og man må ha 6 sjødykk mot 4 i andre land.
Førse helgen gikk overraskende bra for meg. Bassengdykkene hadde jeg gjort før og jeg følte at denne gangen fikk jeg alt til uten problemer og jeg fikk en ro over meg jeg ikke hadde sist.
Likevel grudde jeg meg litt til å komme i sjøen. Da ville alt plutselg bli så virkelig, og jeg visste ikke helt hvordan jeg ville reagere på dypet og mørket. Det er tross alt de tingene som skremmer meg.
Jeg ble partner med Nora, og vi klikket veldig bra. Det er jeg veldig glad for for det er viktig å ha en partner man passer sammen med og som man kan stole på.
I tillegg hadde vi en veldig flink instruktør. Han var rolig og tok seg tid til oss, noe som var avgjørende for meg.
Denne helgen klarte jeg tilogmed å hoppe fra en brygge som må ha vært 4 meter høy. Jeg brukte nok lengst tid av alle da kroppen min nektet å lystre da jeg tok sats første gang:P At psyken kan ha så stor kraft over deg er utrolig. Men jeg kom meg nå i vannet uten varige men på sjelen.
Helgen etter var litt værre. Da skulle vi dykke ved Lysaker brygge, hvor bunnen er løs og sikten er dårlig. Andre dykket den dagen skulle gjøres via en stor kjetting som går skrått ut fra brygga og ned i dypet.
Dette taklet jeg serdeles dårlig. Alt jeg jeg så rundt meg var en kjetting og de andre dykkerne. Det var absolutt ingen holdepunkter. Ingen bunn, ingen overflate. Bare denne boblen i tid og rom med oss inni. Og jeg følte jeg ble kvalt. Jeg måte bare opp, opp. Sebastian, instruktøren, kom etter og fikk meg med ned igjen etter litt overtalelse.
Vi hadde én øvelse igjen. Av og på med maske. Det hjalp ikke stort at det var den øvelsen jeg hadde grudd meg til mest. For det første er jeg redd for å miste linsene mine, jeg må lukke øynene og føler meg veldig fanget i akkurat den situasjonen. Samtidig blir det et lite kuldesjokk i det det kalde vannet treffer ansiktit ditt, nesa fylles med vann og blir fullstendig blokkert og man må plutselig omstille pustingen sin. Jeg taklet det ikke... Sebastian sier jeg ikke fikk panikk, men det føltes sånn. Alt jeg kunne tenke var opp, luft, opp... Og jeg skal si at 6 meter er ufattelig langt å svømme oppover når du ikke kan se og higer etter luft. Alt jeg ville var å komme meg opp av vannet og legge meg i fosterstilling.
Sebastian snakket meg heldigvis ut av det, igjen. Jeg måtte jo fullføre dykket for å fullføre kurset. Det som overbevise meg om å gå ned igjen var at jeg fikk vente med maskeøvelsen til dagen etter og at Sebastian tok over som min parner dette dykket.
Jeg kom meg til slutt ned på 17 meter, kald og redd, men jeg fullførte ihvertfall.
Jeg er glad det ikke var det siste dykket vårt. Jeg var så redd for å gå uti igjen dagen etter, men alt gikk fint. Null stress. Jeg og Nora klarte oss skikkelig bra alene, uten instruktør. Er ganske stolt av oss:)
Som dere sikkert har fortstått så var jeg litt for opptatt med å lære å dykke til å ta noen som helst bilder.
Derfor skal dere få noen jeg og lillesøster tok forrige gang vi hadde PT-time:)
Å ha PT er ikke for pingler, det skal jeg love. Har du ikke lyst til å gråte og kaste opp underveis gjør du det ikke riktig:P
Ukens tall:
- 25.jan: 114,6kg, fett%: 50
- 15.aug: 95,9kg, fett% 41,9
Det er 19kg det folkens!:D (Skal sies at jeg går rundt og sier 20kg, men det er liksom ikke så lenge igjen:P)
Og så, ikke mange ukene etter at Matheo kom til verden kkom det et nytt lite mirakel!:D
Søndag kveld kom lille Leander:
Gratulerer så mye til de stolte foreldrene, Marlen og Andres<3
