Uke 4 og 5

Jeg beklager at jeg ikke skrev noe forrige uke, men sykdom og dårlige resultater kastet meg hardt ned i grøfta. Derfor kommer det dobbelpost i dag!

Uke 4 var min første fulle uke med bare mat.
Kroppen føltes bedre og humøret var bedre.

Men det var også vanskelig. Fra nå av og resten av livet må jeg hele tiden tenke på hva jeg putter på talerkenen, og ikke minst hvor mye. Jeg må posjonere riktig og få forholdet mellom de forskjellige næringstoffene riktig.
Jeg vet det blir lettere når jeg kommer inn i det, men akkurat nå er det slit. Jeg er hele tiden redd for at jeg spiser for mye. Jeg er så vandt til å spise mye, så jeg vet jo ikke lenger hva som er en normal posjon. Så jeg kjører safe, og spiser ikke av talerkener større enn de man bruker til frokost. Da har jeg mer kontroll.

Når det gjelder forholdet mellom næringstoffene skal jeg ta utgangspunkt i det som kalles talerkenmodellen:

Talerkenmodelle

Dette er en veldig enkel metode å følge fordi det ikke innebærer noen veiing eller telling. Man ser fort om forholdene er riktige.

I tillegg må jeg ta kalsium. Dette fordi jeg får i meg for lite melkeprodukter. Jeg tåler egentlig ikke melk, så jeg prøver å holde meg unna, jeg liker ikke yogurt og jeg har ikke for vane å spise så mye ost. Der forsvant tre store kilder til kalsium. Det finnes jo kalsium i feks brokoli, korn og mandler, men jeg spiser jo ikke nok av dette i løpet av dagen. Derfor blir det tabletter. I tillegg tar jeg tilskudd av D-vitamin for det er noe man rett og slett får for lite av i Norge, og både kalsium og D-vitamin er viktig for skjelettet.

Benmassen øker frem til man er i 20-30-årene. Etter dette vil den bare synke. Så akkurat nå er jeg i den aldern hvor det er superviktig å få i meg nok kalsium slik at benmassen min kan bli best mulig. Jeg har ikke lyst til å runde 50 og finne ut at jeg har benskjørhet. Ikke aktuelt.

Influensaen har herjet kontoret i flere uker nå og heller ikke jeg slapp unna. Onsdag forrige uke var det altså  min tur til å holde senga. Noe som gjorde at jeg ikke orket å delta på kurset. Søsteren min kjørte meg den lille biten ned til senteret slik at jeg kunne veie meg, og så bar det rett hjem igjen.

Om jeg ikke var deppa nok over at jeg var blitt syk og dermed ikke kom til å orke å trene, så viste vekta meg negative resultater. Kiloene stod heldigvis stille men fettprosent og BMI gikk (marginalt) opp. Det er lenge siden jeg har vært så skuffet. Veileder-Nina prøvde å trøste meg og fortelle meg at det som mest sannsynlig hadde skjedd var at karbohydratlagrene mine ikke hadde fylt seg opp forrige gang, men at det hadde skjedd nå. Og derfor virket det som om jeg stod stille.

Frokost

Det hjalp lite. Det går ikke ann å rasjonalisere følelser. Jeg var superlangt nede, og de neste dagene var veldig tøffe. Men når jeg ser tilbake på det er jeg veldig stolt av meg selv.

Som jeg skrev i første post er min reaksjon på alt som er negativt, å spise. Helst noe med så mye karbohydrater som mulig, og da gjerne de tomme karbene som er i sukker. Sjokolade har vært min beste venn i mange, mange år.
Og nå traff sukkersuget meg som en knyttneve i ansiktet. Dette er første gang siden jeg startet med dette kurset at viljestyrken min har blitt satt på en så stor prøve. Jeg satt hjemme i 3 dager og pleiet mitt syke legeme og kunne ikke tenke på annet enn mat og godteri. Jeg tror jeg aldri har drukket så mange glass med vann som det jeg gjorde i løpet av de tre dagene. Søsteren min var heldigvis til stor hjelp på kvelden da hun sa rett ut at sukker det fikk jeg ikke.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde lyst til å kalle henne noen veldig stygge ting der og da.
Jeg gjorde det ikke. Det skulle jo bare tatt seg ut å kjefte på den personen som hjelper meg mest med dette fordi hun prøver å hjelpe.
Tre dager varte det, og jeg kom meg igjennom det uten å sprekke. Forhåpentligvis er jeg nå litt bedre rustet til neste gang det skjer. 

På lørdag var det verste over. Jeg følte meg friskere og den største skuffelsen var dabbet av. Så jeg dro på kafé og shoppingtur med venner, noe som absolutt hjalp på humøret. Og jeg klarte meg tilogmed igjennom kafébesøket med kun en kopp med te. Selv om de kakene på disken så utrolig gode ut...

Viljestyrken lenge leve!

På kurset nå på onsdag snakket vi om endringsglede og endringsmerte.
Det gjør vondt i begynnelsen, både fysisk og mentalt. Utfordringen er jo å kunne snu det til noe positivt. Utfordringen er å gjøre noe så mange ganger at det blir en ny vane, en positiv vane som fortrenger de gamle, negative.

Nå må jeg bare bli frisk igjen så jeg kan komme meg på trening. For en ny vane er på vei inn; jeg har nemlig lyst til å trene.

Veiing:

25. jan: 114,6 kg, fettprosent: 50%
22. feb: 109,7 kg, fettprosent: 49,1%
29. feb: 109,7 kg, fettprosent: 48%

Vekten stod som dere ser stille denne uken også, men med tanke på at jeg var (og desverre fortsatt er) syk og ikke hadde trent på en uke er det positivt. Det må jo bety at jeg i det minste spiser riktig. I tillegg har fettprosent gått ned med over 1% og muskelmassen min har økt. I don't know how, men vekta lyver ikke.

Så da er det bare å stå på og fortsette som nå.

På grunn av sykdom blir det ingen bilder av meg denne gangen. Det skal dere få slippe:P